praksisiaddis -
Hjem 8 Jenter Spørsmål

3

Etiopia er en føderal republikk på Afrikas horn, nordøst i Afrika. Hovedstaden er Addis Abeba og det er ca 91,73 millioner innbyggere i landet. Det offisielle språket er amharisk og valutaen er etiopiske birr. Det høyeste fjellet heter... HEHE, tulla. Her kommer noen kule fakta om Etiopia, så kule at wikipedia ikke har tatt dem med:

 

● Melk selges på poser. Hver pose inneholder 500 ml. Dette er tungvint, så vi heller bestandig melken over på flasker.

  

● Om du beveger deg ut på gaten må du være klar over at det her er mange farer som truer. Det kan være lurt å ha blikket festet til bakken, for plutselig (veldig ofte) dukker det opp endeløse hull i bakken.

Her hadde ikke Tonje øynene festet til bakken...

... Og resultatet ble at hun havnet i et av disse hullene som leder til det åpne kloakksystemet. Man ser tydelig at hun ble litt betenkt over denne frastøtende lukten da hun kom så nært innpå den.  

 

● Mattilsynet ville nok ikke godtatt denne formen for salg av kjøtt hjemme i Norge. Kjøttbodene blir ganske svette, og lukten av solstekt kjøtt henger klar i luften til å gi deg en kraftig smekk i fleisen, 20 meter før du faktisk kommer til kjøttboden. Lukten får hvem som helst (bortsett fra etiopierne) til å ville bli vegetarianere. 

 

  ● På veldig mange måter henger Etiopia etter resten av verden. Både teknologisk og industrielt, naturlig nok da det er et utviklingsland. Det som ikke er like naturlig er at Etiopia også tidsmessig henger etter. Datoen i dag er i Norge 22.03.2014, mens den her er 13.07.2006.  Dette forklarer hvorfor vi alle følte oss 8 år yngre da vi for første gang satte føttene våre på etiopisk jord.

 

● Det er også en prøvelse å følge med klokken her. Internasjonal tid og etiopisk tid har lett for å gå i surr. For eksempel, vi begynner i praksis kl. 08:00 hver morgen. Da er klokken enten 08:00 eller 14:00. Etiopisk tid ligger seks timer foran internasjonal tid. Her må vi holde tunga rett i munnen når vi avtaler et klokkeslett med en etiopier.

 

● De første dagene her var det flere av oss som gikk på en aldri så liten smell. Coca cola, en velkjent drikk som gir assosiasjoner om slukket tørst, for oss vel og merke. MEN, for etiopierne er "Cola" er skjellsord for det mannlige kjønnsorgan. Det var flere av oss som fikk pussige blikk fra servitørene da vi pent ba "Can I have a Cola, please?".  Vel, vi har lært av våre feil og er nå veldig flinke på å be om "Coke".

  

 

● Vann, internett, strøm, telefonnett, ja, så og si alt forsvinner veldig ofte. (Dette er forresten ikke en fun fact) Igjen, dette er et u-land og vi var forberedt på at vi ikke alltid kom til å ha vann og strøm, men i begynnelsen var dette en stor omvelting, i hvert fall da vi innså hvilke konsekvenser manglende vanntilførsel fikk etter et toalettbesøk... Vi har nå erkjent at hverdagen her ikke kan planlegges. Alt til sin tid - african time.

 

● Det er et yrende dyreliv her, og gatene benyttes ikke bare av mennesker og biler. Den etiopiske vei er tydeligvis for alle.






Her ble vi forbikjørt av en dromedar. 



Like etterpå skjønte vi hastverket hans.

 

 

● De sanitære forholdene er ikke alltid like sjarmerende, men når naturen kaller - ja, må man, så må man. (La meg bare understreke at dette heller ikke er en fun fact). Her gjelder det å ha vært flittig med knebøyene, da sterk lårmuskulatur er et must. Vær forsiktig så du ikke setter deg ned på "toalettet" i det du blir sliten. De sleipe omgivelsene gjør at du IKKE kommer opp igjen. Vi krysser fingrene for at vi ikke kommer hjem med en alt for mye strekt blæremuskulatur. Når du ser bildet under, så forstår du hvorfor vi velger å holde oss så lenge vi klarer. Bildet er forresten tatt på St. Paul Hospital.

  

 

● Det meste her er latterlig billig, og det sier kanskje litt når den største pengeseddelen ikke er mer verdt enn ca. 30 norske kroner. En tur med minibuss koster for eksempel bare 30 norske øre. Skal du på en litt lengre minibusstur må du kanskje punge ut med 1 kr.

 

Det var alt for denne gang.

- Julie B.

 

 

 

 

 

 

  • 0



    Lørdag for halvannen uke siden tok Hans-Petter (fra Children's Burn Care Foundation) oss med til Alemachen sammen med sykepleier Bente og besøket hennes.

    Alemachen er et slags rehabiliteringssenter for barn, men det er også et hjem for barn som kommer langveisfra til hovedstaden for å opereres. I påvente av operasjon, mellom operasjoner og etter operasjon bor barna her og det jobber en sykepleier på dette senteret som tar seg av stell og oppfølgning av barna. Barna kommer hit alene - enten fordi de er foreldreløse eller fordi foreldrene ikke har mulighet til å bli med eller har nok med å ta seg av alle de andre barna sine.

     Senteret har to sovesaler - en for gutter og en for jenter, og begge sovesalene har 20 senger hver.
     



    Vi ble møtt av en flokk glade unger som viste oss sine danseferdigheter med den største glede. Gipsete og amputerte bein og føtter var ingen hindring! Dansing pågår for fullt på bildet under, og hadde det ikke vært for tregt nett skulle jeg lasta opp en video.
     



    Ballonger ble delt ut og ungene var fra seg av begeistring. En stor suksess! Lekende med ballonger bar ferden videre ut i bakgården.
     (Bildet under er retusjert for å skjerme barna)
     



    I bakgården stod fotballkamp på programmet, og både store og små kastet seg ut i det med den største iver. Krykker, rullestol, skinner og gips spilte ingen rolle - alle var med J
     




    Tonje og undertegnede møtte en av våre tidligere pasienter fra The Cure, og gjensynsgleden var stor! Det var flott å se at han hadde det så bra og ble godt ivaretatt.

    Vi møter mange triste skjebner mens vi er ute i praksis, og det kan være tøft å se pasienter bli utskrevet fra sykehuset når man kjenner til bakgrunnen deres og vet hva de går tilbake til. Det er derfor en liten trøst å vite at det finnes steder som dette som tar imot de og hjelper dem på veien videre.

     

    ~ Hilde

  • 0

    I helgen var vi på en utflukt utenfor Addis, vi dro først til en plass kalt Dire Dawa og så dagen etterpå dro vi til Harar. Siden vi opplevde veldig mye på den turen har vi valgt å dele det opp. Så jeg (Jannicke) har tenkt til å fortelle om en liten "dyrehage" som vi besøkte på turen. Den var i tilknytning til en skole, Salem (hun som guidet oss) sa at de hadde "dyrehagen" slik at elevene kunne dra å se og slappe av fra skole der. 

    Omstendighetene som dyrene levde under var veldig dårlig, de hadde svært liten plass i burene og noen av dyrene så veldig utslitt ut. Jeg synes det var trist og se hvordan dyrene levde, de hadde det rett og slett ikke bra! For at dere skal få et innblikk i hva jeg snakker om legger jeg ut noen bilder av de ulike dyrene og "hjemmene" deres. 

    Det første som møtte oss når vi kom inn var denne lille søte apekatten som hadde lurt seg ut av buret sitt. Det virket som han likte oppmerksomheten, for han sprang rundt og viste seg veldig frem når vi stod der og var så sjarmert over den lille skapningen.

    Når vi gikk videre møtte vi en større ape som heller ikke hadde noe imot litt oppmerksomhet og lagde ulike grimaser. Men plassen i buret var absolutt ikke noe å skryte av. 
    Haha, smiiiil!
    Det neste som møtte oss var noen løver som lå i trange bur og var veldig slapp. De så ikke ut til å trives i det hele tatt og de skulle absolutt ha fått et nytt hjem. 
    Sett bort i fra den trange plassen tok løvene godt vare på hverandre. 


    De hadde flere aper, blant annet denne apen som hadde skadet øyet.


    Hyiene hadde de også, den reagerte nesten ikke på at vi var der. Den løftet hodet litt før den bare la seg ned igjen. 



    Inni i et lite hus lå det et dyr som kunne ligne en antilope, er ikke helt sikker på om det var det...


     
    Ved siden av huset stod det store elefantbein.



    Til sist så vi to skilpadder som lå å slappet av i solen. 



    Som sagt vil det kommer flere innlegg fra turen, blant annet om hyiene vi matet og jakten på å se frie elefanter - som ikke gikk helt som planlagt!
    Jannicke
  • 0

    Torsdag var Tonje og jeg, Hilde, på besøk på nyfødtintensiven på St. Paulus sykehus. Tonje hadde fått tilsendt hjemmestrikka luer og sokker fra sin mor og hennes strikkeglade venninner, mens jeg selv har hekla luer for premature barn.

    Temperaturreguleringen hos nyfødte er mangelfull, og de er derfor svært vare for å miste for mye varme. Hos tidligfødte er dette et enda større problem, da kroppsoverflaten er større enn kroppens egen evne til å produsere varme. Kuvøser er mangelvare i Etiopia, og da kan noe så lite som lue og sokker redde et barns liv. Verdifulle krefter sløses ikke bort på varmeproduksjon, og babyen kan fokusere sine krefter på å bekjempe infeksjoner eller andre utfordringer omgivelsene og livet har gitt det.

    (Bildet er retusjert for å skjerme identiteten til babyene)

    .

    Vi var litt bekymret for hvordan mottakelsen ville bli, ville de bli glade eller fornærmet, men det var ingen grunn bekymring - de ble henrykt! Vi ble vist inn på vaktrommet til NICU, og etter å ha lagt frem vårt ærend så kom de ut med den ene babyen etter den andre - den ene søtere enn den forrige J

    (Bildet er retusjert for å skjerme identiteten til babyene)



    En av de ansatte kommenterte at julaften kom tidlig i år, og det føltes nesten litt sånn der vi stod og delte ut luer og sokker til sykepleierne som tok de på de små nurkene. Etter at alle babyene hadde fått luer og sokker på, hadde vi fremdeles mange luer igjen. Vi spurte derfor om det var greit at vi kom innom en gang til før vi dro, og det fikk vi et rungende ja til. Med det forlot vi Paulus varme om hjertet med netthinnen full av de søte små babyene.

    ~ Hilde

  • 1

     

     

    Yo, bloggen!

    Alarmen hylte 06.15, slik som den gjør alle ukedagene i prakis. Vi ble også i dag hentet av Fikadu, Einar`s sjåfør og kjørt til Bethel sykehus slik som jeg, Jannicke og Julie D., alltid blir i praksisdagene, bare at i dag var det lørdag. Der ble vi møtt av en sykepleier kl. 09.00 (egentlig skulle vi møte henne 08.00, men som på tradisjonelt etiopisk vis ankom hun etter "etiopisk tid" som det heter, altså når de selv er klare. Hver dag i praksis står vi klar i avdelingen kl. 08.00, ferdig påkledt, og etter 30 min kommer resten av sykepleierne sigende. Dette har ført til at i allefall jeg har blitt hyllet flere ganger for å være svært presis, og mange mener også at jeg er veldig tidlig ute. Skulle likt å sett hva sjefen min i Harstad hadde sakt om jeg ankom etter mitt eget tidsskjema.)

    Anyway! Sykepleieren kom, pakket oss i en bil sammen med all brusen, kakene, tegnesakene og klubbene vi hadde kjøpt, og vi kjørte avsted til et barnehjem litt i utkanten av Addis Abeba. Vi ble møtt av et gøyalt lite dyreliv med høner, haner, geiter, og kyr. Altså de fleste dyr Julie D. er redd for. Det hele så ut som en velfungerende gård.

    Inne i huset sto noen av barna på rekke og rad klare for å ta oss i mot. De var ganske sjenerte, noe som ikke er så veldig rart når 8 spørrende og bildetakende jenter invaderer deres privatliv i håp om å få noen ord, noen bilder og klem fra dem.

    Her er noen av ungene. Alderen strakk seg fra 9år til 17år.

     

    Vi ga dem brus, kake og klubbe uten å tenke på evnt. overfølsomhet for sukker, så da vi hadde blåst opp noen ballonger ble det ballongkrig! Elektrisk hår overalt og 19 sukkerglade unger (pluss 8 ville sykepleierstudenter) som sprang rundt, kastet, tråkket og fektet med ballonger i et 5x5m stort rom! Vi bestemte oss, av helsemessige årsaker, å trekke ut og fortsette leken der slik at ingen ble skadet. Det var godt å se at de hadde det artig.

     


                                        


    Det poppet frem tegneblokker og fargeblyanter fra vår side og en fotball fra deres side, og alle hjerter gledet seg. Etter varmen hadde tatt knekken på oss, kameraene var fylt opp, lattermusklene var trent, tok barna oss med i fjøset slik at vi skulle få se kyrne de hadde der. Av en eller annen rar grunn fikk jeg et snev av hjemlengsel i den fjøsen, og innså at dette var noen av de første dyrene vi hadde sett som ikke var magre, men som heller fikk ordentlig mat og så godt ut. De andre dyrene på gården så også, heldigvis, ut til å ha det svært godt!

     

     


    Tiden var inne for å dra, og vi samlet alle for et fellesbilde. Vi ga klemmer og vinket adjø og fortalte dem at vi skulle prøve å komme tilbake.

     

     

    Over og ut fra Johanne McDuck!

  • 0

    Hei! Vi (Sunniva, Hege og Hilde) tenkte å fortelle litt om hvordan hverdagen på herreavdelingen på St. Paul er. Vi har nå vært utplassert på dette sykehuset i snart tre uker, og føler endelig at vi begynner å komme inn i rutinene og vi blir stadig tryggere på de ansatte. Først vil vi si litt om avdelingen. Avdelingen har seks pasientrom, fem med seks pasientsenger og ett rom med sju senger. To rom for pasienter med ortopediske tilstander, to rom for pasienter med generelle kirurgiske tilstander, ett rom for "short case", hvor pasientene ligger kortvarig, og ett rom for pasienter med sepsis og stomier. I og med at dette er en kirurgisk avdeling, har pasientene enten hatt eller påventer operasjon.

    Vi ble tatt veldig godt imot av sykepleierne og legene da vi kom til avdelingen. Til tross for at få av de ansatte snakker engelsk, klarer vi (nesten alltid) å forstå hverandre! Sykepleierne og legene seg imellom snakker amharisk, vi forsøker å lære ett ord på amharisk hver dag.

    Til nå har vi lært følgende ord:
    Amesegenalo = Takk
    Salam nuu = Hvordan har du det?
    Sra Conjiorno = Hvordan er arbeidet?
    Bacha = Det er nok
    Cioa = Farvell
    Indermen Adaracho = God morgen
    Betasab = Familie
    Menem Aildesh = Ingen problem
    Ehijit = Søster
    Wundim = Bror

    Her er det uttalelsen som gjelder, da ingen av oss aner hvordan disse ordene skrives. Sykepleierne på St. Paul har en litt annerledes hverdag enn det vi er vant til hjemme i Norge. En vanlig dag for de lokale sykepleierne består av sårstell, dokumentasjon og medisinutdeling. Sykepleieroppgaver som pasientpleie er det derimot de pårørende som tar seg av. Når det kommer til medisiner er sykehuset i Etiopia som legekontoret hjemme, man får resept av legene og må selv dra på apoteket å kjøpe medisinene man trenger.




    Vaktrommet på avdelingen.

    I denne uken ble jeg (Sunniva) og Hege invitert på injera (nasjonalretten til Etiopia og kaffe av sykepleierne på avdelinga. Da vi kom inn på pauserommet ble det satt et stort serveringsbrett foran oss, fylt med injera (Etiopias nasjonalrett) med spagetti. Alle sykepleierne stod forventningsfullt å så på oss og oppfordret oss til å spise. Til tross for at vi akkurat hadde spist lunsj, (og ikke egentlig liker injera), motet vi oss likevel opp til å smake for ikke å fornærme dem. Etter maten fikk vi servert etiopisk kaffe (med 3 spiseskjeer sukker) og popcorn, som var veldig godt!



    Hege sammen med noen av sykepleierne på avdelingen.




    Hege kjører African style på vei hjem fra praksis!


    - Sunniva


  • 1

    Forrige lørdag var vi så heldige at vi fikk åpne en overraskelsespresang fra foreldrene til Julie B. Vi fikk en goodiebag som inneholdt hudkrem, solkrem, ansiktsrens, fotkrem, BB-cream, sjampo, tyggegummi, sjokolade, fox, lommelykter og parfymeprøver. Allerede etter en uke i Addis var det skjønt å motta velværeprodukter og godteri fra Norge. Tusen takk Hilde og Roy! Jubelen var stor på Win Souls For God. 



    Forresten så har hele gjengen det enda veldig fint her. I kveld forsvant strømmen i halvannen time, og når den endelig kom tilbake slo vi av taklampa fordi vi hadde det så koselig i mørket med tente stearinlys.
    Med andre ord kan alle foreldrene våre slappe av. 

    Ost og kjeks (og vin) i mørket




    Klem fra gjengen i Addis.

  • 2

    Hei! I denne uken har Tonje og Julie B vært utplassert på The Cure Hospital, som er et privat sykehus startet av amerikanere. Dette innebærer at mye av arbeidet skjer etter vestlig kultur, og vi ser mange fellestrekk mellom arbeidsmetodene her og hjemme i Norge. Denne skilnaden var betydelig større på St. Paul Hospital. 

    Som på St. Paul fikk vi en fantastisk velkomst av personalet på sykehuset. De er veldig opptatt av at vi skal ha en stol å sitte i, kaffe å drikke og mat å spise. Her er et bilde fra en av kaffepausene. Vi sitter sammen med portøren og vaktmesteren. Han i midten hadde vi problemer med å huske navnet på i begynnelsen, så vi kaller han bare 50-cent.



    På The Cure fikk vi raskt tillit til å gjøre arbeidsoppgaver selvstendig. Dette har innebært å utføre sårstell, skrive sykepleiernotat, ansvar for rehabilitering av postoperative pasienter og så videre. Sykepleierne, legene og fysioterapeutene er alle veldig flinke å forklare oss hva de gjør og hvorfor de gjør det. Det kommer godt med når vi for eksempel bevitner samtaler mellom pleier og pasient som skjer på amharisk. Det skriftlige arbeidet er alltid på engelsk - heldigvis. På onsdag fikk Tonje være med på "devotion", der de ansatte som hadde tid til overs møtte en prest som de leste et utdrag av bibelen sammen med. De lo av at jeg ikke kom til å forstå noen ting siden alt foregikk på amharisk, men presten var snill og oversatte alt han leste til meg etterpå. Til sist ba de en bønn, gjerne etter ønske fra en av personene i samlingen. 


    The Cure er et veldig fint sykehus estetisk sett - på grensen til hjemmekoselig. For å komme seg mellom avdelingene må vi gå ut av bygningen, noe vi syns er flott ettersom uteområdet er så fint. 

     

    Det er for det meste barn som er pasienter på the Cure, men sykehuset tar også imot voksne. Vi har kun sett voksne pasienter på "the private ward", en avdeling for betalende pasienter. Det innebærer blant annet at de får litt "ekstra" under oppholdet sitt, som enerom med egen seng for en "caretaker" og eget toalett. De får også forfriskninger i form av te, kaffe, juice og kjeks som er tilgjengelig til alle tider, for utenom de faste måltidene som alle pasientene blir tilbudt. Å være privatpasient er til gjengjeld ganske dyrt, og mange trenger hjelp for å betale for behandlingen. Hvorfor de velger å betale kan blant annet dreie seg om at det ikke fins et gratis tilbud til dem. Avdelingen har fire rom og en tv-stue pasientene kan benytte seg av. 

    Vi har tatt noen bilder av "the ward" der resten av pasientene er innlagt, og det har så langt bare vært barn. Alle pasientene vi har sett har hatt pårørende hos seg hele døgnet. Her kommer noen bilder av avdelingen. Som dere ser er det veldig barnevennlig.

    Lekestue

     

     




    På fredag fikk vi tilbringe vakta på operasjonsstua. Der fikk vi se gipsing, amputasjon og retting av feilstilling av leggbeinet på begge bein. Det var interessant, samtidig som det var spesielt å se små barn ligge på operasjonsbordet. Heldigvis blir pasientene godt ivaretatt på sykehuset, og ved denne anledningen merket vi det ved at kirurgen og operasjonssykepleierne satte av tid til å be for pasienten før de satte i gang med operasjonen. I ettertid har vi blitt fortalt at det så og si er rutine der, da The Cure er et kristent sykehus. 

    Tonje klar for operasjon.

    Julie B er også klar.





    Vi har hatt en kjempefin uke her og ser frem til de neste 3 ukene her. 

     

    - Tonje og Julie B

     



     

  • 0

    Vi som er på Bethel hospital fikk lov til å dra på en omvising på college de har i samsvar med sykehuset, hvor de utdanner sykepleiere og leger. De har et kjempe bra konsept for unge som vil ta utdanning innenfor helsevesnet. De har lagt det opp slik at noen av de som studerer på college, får bo plass på et internat ved siden av sykehuset. Siden skolen ligger et stykke fra sykehuset går det buss daglig til og fra skolen. 

    Ledelsen på Bethel ville så gjerne vise oss skolen, så de la opp en dag der vi skulle besøke den. Vi kunne jo ikke takke nei til en slik mulighet, så vi møtte opp og tok skolebussen sammen med resten av studentene. 

    College er kjempe stort og delt opp i flere bygninger, en for sykepleiere, en for medisin studenter, en for ledelsen og en for helsearbeidere. Det ligger også utenfor byen, ca. 45 min unna Bethel Hospital. Vi spurte hvorfor det lå så langt fra byen og da sa hun læreren som ga oss omvisningen at det var for å holde studentene på skolen, samt for at de skulle kunne bruke friminuttene til å lese i stede for å dra på butikker osv. Luften var også kjempe frisk der, det var helt fantastisk å puste inn litt frisk luft etter å bare ha pustet inn masse trafikkstøv de dagene vi har vært her.



    Vi hadde jo fått beskjed om at vi skulle få delta i timene til 2. års sykepleierstudentene, men på grunn av dårlig planleggelse... møtte vi opp og fikk vite at alle studentene hadde eksamen. Med andre ord var det ingen time og delta i og de fleste vi møtte der hadde ingen anelse om at vi skulle komme. Mange trodde faktisk vi skulle starte der, når semestret skulle starte noen uker etterpå! Dette er tydeligvis veldig vanlig her og jeg (Jannicke) er blitt rimelig vant med at Etioperne sjelden møter til riktig tid eller planlegger. 

    Her er bilde av det praktiske rommet de har på college:

    Vi fikk ikke sett så mye mere før vi måtte dra igjen. Men var fint å være med å se hvordan deres skole så ut i forhold til vårres hjemme i Harstad. På turen hjem satt vi på i en liten bil som så veldig falleferdig ut, men gikk heldigvis bra. Søte Johanne tok det hele med et smil!

    Vi har fått beskjed om å komme tilbake når semestret starter igjen, så vi får se hva som skjer!

    - Jannicke

     

     

  • 3

    Denne uken har jeg (Jannicke) vært på pediatrisk avdeling på Bethel Hospital. Det har vært kjempe lærerikt og morsomt å jobbe med små barn. Jeg har fått være med på litt av hvert på den avdelingen, men det jeg har lyst til å blogge om er når jeg var med å se på et keisersnitt og etter det hjalp til å gjøre de forskjellige målingene, satt sprøyte og ga mat til den lille babyen. 

    Jeg tok ikke bilde inne på operasjonssalen hvor keisersnittet ble gjort, men i det babyen ble tatt ut gjorde jeg, Julie S og sykepleieren oss klar til å ta imot og fjerne spytt fra munnen og kutte navelstrengen. Det ble også tatt blod fra navelstrengen som ble sendt til labratoriet. Videre tok vi babyen med ned til avdelingen, hvor vi skulle veie, måle hodekrets og lengden, ta blodsukker, sette K-vitamin sprøyte, smøre øynene, kle på babyen og gi mat fra flaske. Fikk lov til å ta bilder, men sensurere babyen. 

    Her er et bilde av vekten jeg veide babyen på. Synes selv det var litt vanskelig å løfte babyen over på vekten, med tanke på at jeg ikke har løftet så mange nyfødte før! Men lærte meg fort grepet og da gikk det kjempe fint. 

    Babyen ligger under denne varmelampen som holder ungen varm når den ikke har nær kontakt med moren. 

    Her er en del av utstyret de har inne på det såkalte "delivery rom", blant annet K-vitamin. Det å sette en K-vitamin sprøyte intramuskulært på en baby, var ikke noe jeg hadde forventet å gjøre. Utstyret de hadde var heller ikke optimalt, så sprøyten de hadde var egentlig ment for voksne, derfor skulle bare halve sprøytespissen inn, men gikk helt fint.  



    Var så stolt etter jeg hadde gjort alle målingene, satt sprøyte og matet babyen. Sykt trist å levere babyen til moren sin etterpå :(

    Har hatt det kjempe fint på pediatrisk avdeling og skulle ønske jeg kunne være der en uke til. Jobbet helt fantastiske mennesker på den avdelingen og den sykepleieren vi fulgte var veldig hjelpsom og flink å lære bort. 

    Må også bare beklage dårlig blogging, men her i Addis vet man aldri når man har nett eller når strømmen går. Strømmen har faktisk gått flere ganger nå i kveld. Vi har masse mere vi ønsker og dele med dere, så kommer nok flere innlegg når nettet er bedre!

    Jannicke

  • 2

    God ettermiddag, nordmenn. Vi (Tonje og Julie B) tenkte å fortelle litt om hvordan vi har hatt det i vår praksis de siste to dagene. Foreløpig er vi utplassert på et offentlig sykehus som heter St. Paul. Fordi det er offentlig er standarden dårligere enn på Bethel der noen av våre medstudenter er. Det var likevel bedre enn vi hadde forventet. Den kirurgiske delen av sykehuset er delt inn i en avdeling for mannlige pasienter og en avdeling for kvinnelige, og vi er altså på den sistnevnte. Selv om det er kvinnelige pasienter, er det både mannlige og kvinnelige ansatte.


    Generellt
    Vi fikk en fantastisk velkomst den første dagen, og alle de ansatte er like hyggelige uavhengig av tittel. Avdelingssykepleieren (en mann med et navn som overgår vår hukommelse) viste oss rundt og forklarte oss litt om hvordan ting foregikk der. Avdelingen har seks pasientrom, og hvert rom har seks senger. Rommene er delt inn slik: 
    - Ett rom for pasienter med maxillo. Maxillo er en tilstand der en abscess eller en tumor har dannet seg ved kjeven eller nakken.
    - Ett rom for pasienter med sepsis.
    - Ett rom for pasienter med ortopediske tilstander
    - To rom med beskrivelsen "surgery". Der har vi sett tilstander av ymse slag, som for eksempel peritonitt og leversykdommer. På rommene ligger pre- og postkirurgiske pasienter blandet.
    - Ett rom med skiltingen "private". Dette rommet har vi ikke vært inne på eller fått informasjon om enda. 


    Et bilde av korridoren. Det ser kanskje mørkt ut, men det er fordi det er mørkt :)




    Kommunikasjon
    Alle ansatte vi har møtt snakker engelsk, selv om den ikke alltid er like lett å forstå. Dokumentasjonen skrives også på engelsk, mens prat mellom ansatt og pasient skjer på amharisk. Derfor dreier kommunikasjonen mellom oss og pasientene seg i stor grad om kroppsspråk og vår holdning. Heldigvis har vi lært oss noen få, men viktige fraser på amharisk. Selv om det er skummelt å prøve seg på et nytt språk i en fremmed kultur (vi er ganske redde for å fornærme noen av pasientene ved å si noe feil) syns vi det er en fin måte for oss å vise respekt. De voksne og eldre pasientene hilser på oss straks vi skaper øyekontakt og legger til rette for at det er "greit". De unge pasientene virker derimot mer redde for oss. Her har vi skjønt at vi kommer langt bare med et smil. Vår forståelse er at "klasseskillet" mellom pasienter og ansatte i sykehus er stort. Kanskje er det fordi sykehusansatte i Norge blir mer kjent med pasientene. Her hviler mye av omsorgen på de pårørende. For eksempel er det de som bistår med mat, medisiner og deltar i stell. 

    Å ta i mot pasienter
    Det er viktig at alle pasientene blir HIV-testet så snart som mulig. Til det benyttes det en "hurtigtest" der det tappes blod fra pasientens finger i en kuvett som tømmes i apparatet som dere ser på bildet under. Etter fem minutter er resultatet klart: én strek betyr at pasienten er frisk, mens to viser smitte. 




    Men hva har vi egentlig gjort så langt?
    Vel, ganske lite. Vi har faktisk bare observert hva sykepleierne har gjort. Det har likevel vært givende, og kanskje like greit inntil vi har lært litt mer om hvordan sykehuskulturen fungerer her. Vaktene begynner med sårstell. Her har vi sett tilstander som er sjeldent syn i Norge, da det kan gå lengre tid før pasientene oppsøker helsehjelp her enn hjemme. At mange tilstander har fått fritt spillerom til å utvikle seg langt, gir sterke inntrykk hos oss. Det føles som om vi møter urettferdighet ansikt til ansikt. Samtidig er det godt å se at de som er på sykehus får hjelp. Sårstell etterfølges av legevisitt og medisinutdeling.

    Lunsjen varer i en times tid. Den første dagen ble vi invitert med på lunsj i kantina (et stort "telt" utenfor sykehuset) sammen med to sykepleiere. Der fikk vi smake på injera og ble påspandert te og etiopisk kaffe. Det er ikke fullt før det renner over! 



    Det ble mye latter rundt bordet fordi vi slet med å finne ut av hvordan vi skulle spise maten og drikke kaffen. Som hevn tvang Julie i dem litt skinkeost. 


    På dag to ble vi invitert til kaffepause der vi spiste tørket korn, linser, pasta og bolle. Kanskje kombinasjonen er merkelig for oss, men det smakte godt.

     



    Her er bevis på at vi blir godt ivaretatt på sykehuset. Alle tre er sykepleiere. 







    -Tonje og Julie B. 


     

  • 1

    Etter noen dager her i Addis kan vi alle si at vi trives veldig godt. De innfødte er veldig vennlige, imøtekommende og sosiale. Hvor enn vi går er det enten små barn som vil håndhilse på oss, eller voksne som ønsker oss velkommen og ønsker oss en god dag. Her om dagen møtte vi en mann som bukket forran oss og velsignet oss med å tegne korset. Dette er så fjernt og så langt unna det man møter hjemme i Norge. Kritikken vi nordmenn tidligere har fått om at vi er usosiale, nesten på grensen til å minne om å ha sosial angst stemmer virkelig i forhold til det vi daglig møter her. 

    I en trafikkø møtte vi disse som veldig gjerne ville at vi skulle ta bilde av dem. 



    Vi har også blitt litt vant med trafikken her. Hva skal man si... totalt kaos. I det ene øyeblikket betyr rødt trafikklys "stopp", mens i det andre øyeblikket betyr det at du ikke trenger stanse, så lenge du skal krysse kjørebanen. Det virker også slik at den som tuter mest med hornet er den som har forkjørsrett.Taxiene som kjører her i byen er noe for seg selv. Hver og en av dem er totalt falleferdige, så det er med livet som innsats at man reiser med disse. Dødgangen på rattene er enorme, og motorkraften så svak at hvis de skal kjøre i oppoverbakke må de svinge fra side til side for å ikke miste all fart. Delene på innsiden av bilen skrangler for full hals, mens avkappede ledninger danser til rytmen. Det er påbudt for sjåførene å bruke sikkerhetsbelte, men i passasjersetene fins det ikke. Jaja, alt har sin sjarm! Til tross for dette føler vi oss faktisk ikke utrygge, ettersom sjåførene kjenner trafikken godt. Egentlig er det ganske morsomt. 

    Det finnes ikke taximeter, og prisen forhandles på forhånd. Som regel foreslår taxisjåførene et veldig "høyt" beløp, siden vi er hvite og blir sett på som rike, men som oftest får vi prutet det ned til langt under halvparten av utgangsbeløpet. 

    Jannicke, Sunniva og Julie prøver å vise seg fra en optimistisk side under den første taxituren, mens de egentlig er ganske så usikre på hvordan dette vil ende. Hvis du stirrer lenge nok, kan du se frykten lyse i øynene deres. (Sunniva digger ikke å bli avbildet)




    Hilde var storfornøyd med å få sitte fremme.

     

    Avslutter med et bilde av hvordan taxiene ser ut fra utsiden. Det er nok det mest betryggende for dere der hjemme :-)



    - Julie B og Tonje

  • 3

    Hei sveis! I går forsvant internettet, så gårdagens opplevelse kommer litt på etterskudd. 

    På morgenen fikk vi besøk av de norske sykepleierne Anne-Kari og Åse som har tatt vare på oss her borte. Sammen dro vi og to medisinstudenter fra Tromsø til et reservat som heter Born Free. Born Free ble startet av en australsk mann som vier livet sitt til å gi dyr som har vært i fangenskap en bedre tilværelse. De fleste dyrene bor i en inngjerding som blir større og større etter hvert som de tilpasser seg miljøet og blir friske. Noen av dyrene kan dessverre aldri bli helt fri fordi de har levd for lenge i fangenskap.

    (Psst: internettet er så tregt at bildekvaliteten måtte reduseres kraftig for å bli lastet opp i det kommende millenium).

    De første dyrene vi så var noen store skilpadder. Denne karen tok seg et bad i drikkevannet. 

     

    En morsom kontrast var at skilpaddene bodde sammen med... geparder! Verdens raskeste dyr. Mange arabere prøver å smugle geparder over grensen for å ha dem som husdyr. Dersom de blir tatt i tollen, kontakter tollvesenet Born Free, som henter dem og bringer dem til reservatet. 




    Reservatet hadde også flere løver og én løvinne. Bortsett fra løvene som er brødre, har alle hver sin inngjerding å være i. Slik unngås det at de dreper hverandre. Denne løvinna var ikke så interessert i oppmerksomheten, og prøvde å skjule seg bak en busk. 

     

    Denne tenåringen var av den lekne sorten og sprang hurtig fram og tilbake for å ta igjen en av guidene (som var på utsiden av gjerdet, vel og merke).  





    Denne kjempen heter Major. Han bodde sammen med broren sin som heter General.

     



    "Det var nesten synd med disse gjerdene" tenkte jeg (Tonje) da jeg tok bildet. Egentlig var det vel like greit... Major er hele 250 kg tung!


    Hils på sjimpansene! De hadde god plass til å svinge seg rundt i treverket:)


    Utflukten til Born Free var fantastisk. Ikke bare fikk vi se eksotiske dyr på nært hold, men vi fikk også bevitne god menneskeånd. Det var dessuten fantastisk å bytte ut støvet og smogen i byen med den friske luften på landet. Vi gleder oss til det neste Etiopia har å by på, men først: praksis! 

  • 2

    Hei!

    I dag hadde vi vår første dag i praksis, 3 av oss var på Bethel Hospital og 5  var på St.Pauls. Jeg (Jannicke) var på Bethel og er stor fornøyd med det. Det er et privat sykehus som ligger litt på utkanten av Addis, derfor er det et stykke å kjøre for å komme dit. Fra tidligere av har jeg fått lite informasjon om sykehuset og var derfor veldig nervøs for hvordan det ville være der. Men jeg ble positivt overrasket, sykehuset var stort, rent, mye utstyr og personalet som jobber der er bare helt fantastisk. De er utrolig hjelpsom og forståelsesfull, noe som igjen gjorde det enklere for meg å stille spørsmål.

    Kommunikasjon var også noe jeg hadde sett for meg ville bli en utordring på sykehuset, men blant personalet gikk det veldig bra - for de fleste var flink i engelsk. Jeg har ikke vært så mye i kontakt med pasienter idag, siden jeg har vært på operasjonsstuen og da har som regel pasienten kommet inn liggende i seng og blitt lagt i narkose med engang. Det å være på operasjonsstuen var jo en opplevelse i seg selv, har fått være med på mange operasjoner og sett blant annet at de har fjernet galleblære og tumor. Bare på denne dagen har jeg fått oppleve så utrolig mye og gleder meg til å lære masse mer om hvordan de blant annet utøver sykepleie på Bethel Hospital.

    Jeg fikk lov til å ta noen bilder på operasjonsstuen og litt rundt på selve sykehuset, kommer sikkert flere bilder etterhvert. Her er hovedinngangen til sykehuset:

    Det var faktisk en fontene inne på sykehuset!

    Her er operasjonsstuen som jeg har vært på i dag:

    Tok evigheter å laste opp disse tre bildene, så blir nok bare de bildene jeg laster opp for i dag!

    - Jannicke

     

     

  • 0

    I dette innlegget ønsker vi å rette en stor takk til Harstad helsebutikk, Boots apotek sjøkanten, Apotek 1, Norengros og Harstad sparebank som har sponset oss med masse utstyr som vil komme godt med her hvor ressursene ikke er like sterke som hjemme. 

    Bildet viser bare en liten del av det vi fikk sponset. 




    8. februar arrangeres "Walk and run" i en idretspark her i Addis. "Walk and run" går ut på at man løper eller går runder på løpebanen, og for hver runde man fullfører gir man et valgfritt beløp. Formålet med dette er å få samlet inn så mye penger som mulig til stiftelsen "Childrens Burn Care Foundation", som du kan lese mer om her. Vi håper at dere som leser dette innlegget har mulighet til å hjelpe oss med å få samlet inn så mye som mulig. Dere som har lyst å hjelpe, eller kjenner noen som har lyst, kan sende en mail til tonjeriksen@hotmail.com med informasjon om hvem dere er og hvor mye dere ønsker å sponse oss for hver runde vi løper, og så sender vi det videre til "Childrens Burn Care Foundation". Alt hjelper, store og små bidrag. 

     

  • 2

    Da var vi kommet frem til Addis. Flyet landet i natt rundt kl. 01.00 og vi ble møtt av Einar og Bente på flyplassen. Jeg (Jannicke) var veldig sliten etter flyturen, men i det jeg kom ut av flyplassen, ble jeg alt annet enn sliten. Fordi det var så utrolig mye å se. Helt andre omgivelser enn det jeg reiste fra. Det var også et bønnerop som pågikk i det vi ankom Addis, noe man kunne høre veldig godt. 

    Her er en liten del av flyplassen i Addis. Det var mange som lå på gulvet. Her på bildet ligger det en og sover rett ved den ene utgangsdøren.

    Når vi kom ut av flyplassen så det slik ut, beklager dårlige bilder...

    Så kom vi endelig fram til gjestehuset hvor vi skal bo under vårt opphold. Det er en koselig plass, med stor fellesstue/kjøkken og masse plass ute. Selvfølgelig er ikke standaren slik som i Norge, men det ser absolutt ikke ille ut heller. Er jo en del insekter, blant annet biller som kryper på gulvet, men jeg overlever vel det! Her er et bildet av rommet, som jeg deler med Johanne og Sunniva. 

    Uteområdet er kjempe fint, her er en liten del av det;

    Her ser dere gjestehuset vi bor i:

    Juletreet har de fortsatt oppe, fint pyntet er det også!

    Idag, har jeg, Sunniva, Hilde og Johanne vært ute å opplevd feiringen av TIMKAT, på nett står det at det er den mest fargerike av alle festivalene. Det var mennesker overalt og det var ikke lett å komme seg fram. For de som vil kan dere lese litt om festivalen her.

    De la ut en rød løper som var forbudt å gå på, så hver gang noen skulle krysse veien løftet de opp løperen slik at de kunne gå fordi uten å trykke på den. 

    Johanne og Hilde som følger med:

    Politiet passet på at ingen gikk i veien!

    Når vi var ferdig å se på at de feiret, gikk vi til en liten butikk hvor dem blant annet hadde mye juice.

    Jeg og Hilde kjøpte oss en mixedjuice hver.

    Med andre ord har synes jeg det går kjempe fint her og gleder meg til å oppleve masse mer. Vi skal prøve å opptadere ofte, selv om det er lettere sagt enn gjort! 

    - Jannicke

     

     

     

     

     

  • 0

    Hei! Vi er 8 jenter som går sykepleierstudiet på Høgskolen i Harstad. Vi skal ha vår kirurgiske praksis i hovedstaten i Etiopia som ligger i Afrika. Vi skal være der nede i ca. 3 måneder og har derfor opprettet en blogg slik at familie, venner og ellers andre som er interessert kan følge oss og lese/se hvordan vi har det.

    (Hilde mangler på bildet.)

     

  • 1

    Er det noe dere lurer på angående bloggen eller har dere ønsker om innlegg vi kan skrive? Da kan dere kommentere det i kommentarfeltet nedenfor!